Oppmerksomhet på følelser

Velkommen til en ny episode om krig i menneskesinnet. I dag skal vi utforske hvordan følelsene våre – både de vi anerkjenner og de vi helst vil unngå – spiller en helt sentral rolle i vårt indre liv. Hypotesen jeg vil utforske sammen med deg, er at undertrykte følelser kan bli til en slags borgerkrig i sjelen, mens avviste følelser ofte ender opp som konflikt med omverdenen. Vi tror kanskje vi har full oversikt over hva vi tenker og føler, men sannheten er at over 95 prosent av det som skjer i psyken vår foregår utenfor vår bevissthet. Kanskje er det nettopp de følelsene vi ikke merker, eller de vi påstår at vi ikke har, som skaper mest uro og indre krig. Det viser seg faktisk at de som hevder at de ikke er styrt av følelser, ofte er mer styrt av dem enn de som faktisk anerkjenner følelsenes kraft. Så la oss sammen ta et dypdykk i de ubevisste avkrokene av menneskets indre liv, og konfrontere noen av de følelsene vi kanskje helst vil unngå. La oss starte med hvordan vi ofte forholder oss til tankene våre. Mange av oss har et slags ideal om å være så rasjonelle som mulig – at hvis vi bare kunne kvitte oss med de “ulogiske” følelsene, ville alt blitt enklere og mer effektivt. Dette er en tanke som har preget mye av den kognitive psykologien: Hvis vi bare kan tenke klart, vil vi også føle oss bedre. Men det er noe som skurrer når vi tar denne tankegangen helt ut. For å illustrere dette, vil jeg fortelle om en pasient som nevrologen Antonio Damasio beskrev. Han het Eliot, og etter å ha fått fjernet en svulst i hjernen, mistet han alle følelsene sine – men de kognitive evnene var intakte. Man skulle kanskje tro at dette ville gjøre ham til en slags superrasjonell, effektiv person, men det motsatte skjedde. Han klarte ikke å ta beslutninger, mistet jobben, familien og evnen til å engasjere seg i livet. Ingenting føltes viktig, for han følte ingenting. Dette viser oss at følelsene våre binder oss til livet – de gir oss retning, mening og motivasjon. Uten dem blir alt meningsløst. Dette bringer oss til en viktig kritikk av den såkalte positive psykologien. Det er lett å misforstå denne retningen som et slags påbud om å alltid tenke positivt, om å omformulere negative hendelser til noe optimistisk, og dermed undertrykke livets skyggesider. Men det er en fallgruve her: Hvis vi hele tiden prøver å omformulere eller overse de vanskelige følelsene, risikerer vi å undergrave viktige deler av oss selv. En metafor jeg ofte bruker, er historien om den gamle cherokee-krigeren som forteller sønnen sin at det finnes to ulver inni ham – en hvit og en svart. Den hvite ulven er omsorgsfull og empatisk, mens den svarte er aggressiv og territorial. Disse ulvene kjemper alltid mot hverandre, og sønnen spør: “Hvilken ulv vinner?” Svaret er: “Den du mater mest.” Men det er en viktig tillegg her: Hvis du aldri mater den svarte ulven, blir den desperat og vil angripe deg når du er på ditt mest sårbare. Poenget er at vi ikke kan undertrykke de mørkere sidene av oss selv uten at det får konsekvenser. Dette gjelder også hvordan vi forholder oss til egne følelser. Vi har en tendens til å dømme noen følelser som “gode” og andre som “dårlige”. For eksempel kan misunnelse vekke skam, fordi vi har lært at det er en uakseptabel følelse. Dermed oppstår det en sekundær følelse – skam over misunnelsen – som igjen fører til at vi undertrykker eller fornekter det vi egentlig føler. Men hvis vi ikke klarer å forholde oss til følelsene våre på en ikke-dømmende måte, mister vi kontakt med viktige signaler om oss selv og våre behov. Følelser er som trafikklys: Selv om det er irriterende å måtte stoppe for rødt lys, er det et viktig signal for å unngå fare. På samme måte er også de “ubehagelige” følelsene våre nødvendige signaler. Når vi ikke anerkjenner sider av oss selv, skaper vi indre konflikt. Jo mer vi prøver å stenge ute eller undertrykke bestemte følelser, jo større er sjansen for at de kommer tilbake som et slags opprør – en borgerkrig i psyken. Alternativt kan vi projisere disse følelsene ut på andre, og ende opp i konflikt med omverdenen. Hvis vi ikke tar ansvar for egne følelser, blir vi lett et offer for omstendighetene, og havner i en posisjon der vi alltid skylder på andre. Dette kan vi se i eventyret om Blåskjegg, hvor det finnes et rom i huset man ikke får lov til å åpne. Det er fristende å la være å åpne døren til våre egne mørke rom, men det er ofte nettopp der de viktigste innsiktene ligger. Hvis vi aldri åpner døren til for eksempel aggresjon, risikerer vi å miste kontakt med viktige sider av oss selv. Dette kan også handle om hvordan vi lever med paradokser. Mange av oss holder ulike sider av oss selv adskilt for å unngå konflikt. For eksempel kan vi ønske å være miljøvennlige, men samtidig reise på ferie med fly. Hvis vi åpner begge dørene samtidig – både til miljøengasjementet og til feriedrømmen – blir det ubehagelig. Derfor velger vi ofte å holde dem adskilt, og lever med en slags kognitiv dissonans. Men det å kunne bære paradokser er en viktig del av psykisk helse. I terapi handler det ofte om å klare å holde motstridende følelser i bevisstheten samtidig – å kunne se at vi både elsker og misliker noen, eller at vi både ønsker og frykter det samme. Dette er krevende, men nødvendig for å bli kjent med hele seg selv. Internett og sosiale medier kan fungere som et slags bilde på psyken vår. Algoritmene sørger for at vi får minst mulig motstand, og vi havner i ekkokamre hvor vi bare møter meninger som bekrefter vårt eget verdensbilde. Dette er behagelig, men det gir oss ingen friksjon eller utvikling. Demokrati, derimot, krever motstridende stemmer og meninger. På samme måte trenger vi også i vårt indre liv å tåle motsetninger og paradokser. Hvis vi bare mater én side av oss selv – bare den “hvite ulven” – risikerer vi at den “svarte ulven” blir desperat og angriper oss når vi minst venter det. Dette gjelder også hvordan vi forholder oss til barn og unge, for eksempel i debatten om voldelige dataspill. Noen mener at slike spill mater den aggressive siden, og derfor bør forbys. Men kanskje er det farligere å forby dem, fordi det da blir et rom vi aldri får utforske. Hvis vi aldri får kontakt med egne aggressive impulser, kan de komme til uttrykk på mer destruktive måter. Kanskje er det bedre å bli kjent med dem, slik at vi kan kanalisere dem på en trygg måte. Det å kunne holde begge sider – både empati og aggresjon – oppe samtidig, gir oss større trygghet og selvinnsikt. Den positive psykologien fokuserer mye på hvordan vi fortolker våre egne tilbøyeligheter. Det handler om å skape god samhandling mellom forståelsen av oss selv og følelsene våre. Men hvis utgangspunktet er at alt vi tenker og føler er feil, havner vi raskt i en rett-og-galt-dynamikk som krever mye mental energi. Hver gang vi stenger inne en følelse eller en side av oss selv, må vi bruke krefter på å holde døren lukket. Dette kan føre til utmattelse og indre uro. For å forstå hvordan følelsene våre fungerer, kan vi se på fire “lover” som styrer dem. Den første sier at enhver handling eller situasjon har en like sterk og motsatt følelsesmessig reaksjon. Hvis noen slår deg, vil du få en tilsvarende sterk følelsesmessig respons. Hvis du ikke kan hevde deg, vil psyken prøve å lage en forklaring som gjør at du kan gå videre – for eksempel ved å tenke at det var din egen skyld. Over tid kan dette føre til at du får en identitet som handler om å være mindreverdig eller skyldig. For å endre denne identiteten, trengs det nye formative opplevelser, og det er ofte vanskelig. Vi utvikler fortellinger rundt våre formative erfaringer, og disse legger grunnlaget for identiteten vår. Hvis vi stadig opplever at vi ikke kan stå opp for oss selv, kan vi ende opp med lært hjelpeløshet. Vi søker fellesskap med mennesker som bekrefter vårt eget selvbilde, og havner lett i ekkokamre hvor vi slipper å møte motstand. Dette gjelder både på et personlig og et samfunnsmessig nivå. Når vi stadig tar all skyld på oss selv, risikere...